«Det var som å bli født på nytt inne i et kunstverk.» – Ola Bog

Sommeren 2004 sto det dårlig til. Jeg hadde måneder, kanskje uker, igjen på jorden, fordi hepatitt C og levercirrhose og det ene leverkomaet etter det andre, encefalopati; én gang den sommeren, en lørdag midt på blanke formiddagen, en gang gikk jeg uten en tråd, altså kliss naken, fra Bislett til Majorstua, fordi jeg ikke skjønte åssen man tok på seg ei bukse, eller ei skjorte, for ikke å snakke om et par sko med lisser …

I september sto jeg i organkø og venta på Telefonen med stor T fra Rikshospitalet. Amerikakofferten var pakka. Jeg kalte den det, jeg hadde fått beskjed om å pakke en koffert med toalettsaker, et par undertøyskift, lesestoff … så jeg var klar for den store reisen mot det ukjente, mot nytt liv eller ugjenkallelig død, straks telefonen plinga.

Noen glemmer alt når vi ringer, forklarte kirurgen, som skipbrudne som kommer til sans og samling i livbåten og oppdager at de ikke tok med seg smykka sine verdt en formue fra lugaren men i stedet sitter der på tofta og knuger en appelsin i neven.

Og telefonen, den måtte til enhver tid være opplada og i lomma. I ventetida tenkte jeg at jeg skulle male litt, med pensler og tuber, krapplakk, kadmiumgult, sinkhvitt … jeg hadde ikke sysla med sånt siden gymnasdagene på estetisk linje i Bø i Telemark tidlig nitten syttitall.

Her er et av resultata, jeg har det ennå på veggen her på St. Hanshaugen, tjue år etter transplantasjonen, et par bøker er det også blitt disse siste tjue åra, diktsamlinger, og noen hundre innlegg i blader og aviser, så takk til kirurgen Pål Dag Line, og de andre legene, takk til alle sjukepleierne, takk til alle skattebetalerne, ja, det norske samfunnet investerte en kjølig million i denna kroppen, og taksameteret går den dag i dag. Takk! For midt vedkommende plinga Telefonen ultimo november 2004. Og jeg var hjemme til jul, på perm.

En helt spesiell takk til overlege Finn Strøm, det var han som var på bakvakt på Lovisenberg sjukehus den lørdagen ettersommeren 2004 da jeg havna der, i koma, med ambulanse, fordi det var fullt på Ullevål. Ullevål ville ikke transplantere fordi de mente viruset bare hoppa over til det nye organet og dermed var man/jeg like langt.

Finn Strøm tenkte sjæl og fant ut at dét ikke spilte noen rolle ettersom jeg ikke ville bli sjuk igjen før etter tretti år og da ville jeg være 80 år gammal, eldre enn gjennomsnittlig levealder for menn, og, dessuten, det kunne jo hende man fant en kur i mellomtida.

Og det var det som skjedde. Det er fjorten år siden nå at jeg ble kvitt hepatitt C-viruset. Jeg liker leger (og andre) som tenker sjæl.

Ola Bog