Organdonasjon er en omfattende prosess med mange medisinske, juridiske og menneskelige hensyn. For at dette skal foregå på en trygg og mest mulig lik måte over hele landet, finnes det en «Nasjonal protokoll for organdonasjon«. Protokollen er først og fremst laget for helsepersonell og beskriver hva som skal skje fra en mulig donor blir identifisert, gjennom vurderinger og behandling, til døden stadfestes og et eventuelt organuttak gjennomføres.

Selv om dette er et faglig verktøy for helsepersonell, er det flere deler av protokollen som også kan være interessante og nyttige for oss uten helseutdannelse. Den gir blant annet innblikk i hvem som kan være aktuell som organdonor, hvilke regler som gjelder, hvordan pårørende skal ivaretas og hva som faktisk skjer når organdonasjon blir aktuelt.

Fra mulig donor til donasjon

Et av kapitlene tar for seg hvem som kan være organdonor. Det er ikke nødvendigvis mulig å avgjøre dette ut fra alder eller én enkelt sykdom. Når organdonasjon kan være aktuelt, må det gjøres en individuell medisinsk vurdering. Opplysninger om blant annet sykdommer, behandling og organfunksjon inngår i vurderingen av om ett eller flere organer kan egne seg for transplantasjon.

Protokollen beskriver også hvordan en mulig donor skal henvises og utredes videre. Her blir det tydelig hvor mange vurderinger som ligger bak en donasjon, og hvor tett ulike deler av helsetjenesten må samarbeide. For oss som ikke arbeider med dette til daglig, kan dette gi en bedre forståelse av hvorfor en donasjonsprosess kan ta tid, og hvorfor det må innhentes mye informasjon underveis.

En annen viktig del handler om de juridiske rammene. Beslutninger om behandling og spørsmålet om organdonasjon er to forskjellige ting. En avgjørelse om at livreddende behandling ikke lenger skal fortsette, skal tas på medisinsk grunnlag og uavhengig av muligheten for organdonasjon. Først når organdonasjon kan være aktuelt, kommer spørsmålene knyttet til donasjon inn i bildet. Protokollen omtaler også samtykke og hvordan avdødes ønsker og pårørendes kunnskap om disse skal håndteres.

Pårørende og den menneskelige siden

For pårørende skjer alt dette i en situasjon preget av alvorlig sykdom, skade og død. Derfor er ivaretakelse av pårørende viet et eget kapittel i protokollen. Dette er kanskje en av delene som er særlig interessant også for dem som ikke har helsefaglig bakgrunn.

Pårørende skal få informasjon om det som skjer, og kommunikasjonen må tilpasses situasjonen de befinner seg i. Protokollen beskriver hvordan helsepersonell skal møte og følge opp familien gjennom forløpet. Det gir et innblikk i hvor viktig den menneskelige siden av organdonasjon er, parallelt med alle de medisinske vurderingene og prosedyrene.

Protokollen beskriver også intensivbehandlingen som gis når organdonasjon er aktuelt. Når det er besluttet at en pasient ikke kan reddes, kan det fortsatt være nødvendig med omfattende medisinsk behandling for å opprettholde organenes funksjon frem mot en mulig donasjon. For utenforstående kan dette være vanskelig å forstå, fordi pasienten fortsatt kan være koblet til respirator og annet medisinsk utstyr. Protokollen kan derfor også bidra til å forklare noe av det pårørende kan møte og oppleve på intensivavdelingen.

Et eget kapittel handler om hvordan døden skal stadfestes. Dette er naturlig nok et område med strenge krav. Ved organdonasjon skal døden være stadfestet før organuttaket finner sted, og protokollen beskriver hvilke medisinske og juridiske krav som gjelder. Det finnes ulike forløp frem mot organdonasjon, og hvordan døden stadfestes vil være knyttet til hvilket forløp det er snakk om.

Barn har også fått et eget kapittel i den nasjonale protokollen. Organdonasjon hos barn følger mange av de samme grunnprinsippene som hos voksne, men det er samtidig særlige medisinske og menneskelige hensyn som må tas når pasienten er et barn og familien står i en svært vanskelig situasjon.

Den siste delen av prosessen er selve organuttaket på operasjonsstuen. Også dette er detaljert beskrevet for helsepersonellet som skal gjennomføre det. For oss andre er kanskje ikke alle de medisinske detaljene nødvendige, men det kan være nyttig å vite at også denne delen følger nøye planlagte prosedyrer og krever samarbeid mellom flere faggrupper.

Nyttig også for den som bare ønsker å forstå mer

Protokollen gir et godt innblikk i hele prosessen rundt organdonasjon, og flere av kapitlene kan bidra til å svare på spørsmål mange kan ha. Når blir organdonasjon aktuelt? Hvem kan være donor? Hvilke regler gjelder? Hvordan ivaretas pårørende? Og hva skjer fra muligheten for donasjon blir vurdert til organene eventuelt kan transplanteres til mennesker som venter på et nytt organ?

For dem som selv har fått et nytt organ, står på venteliste, er pårørende eller levende giver, kan protokollen også gi et interessant innblikk i den delen av transplantasjonskjeden man vanligvis ikke ser. Bak et organ som blir tilgjengelig for transplantasjon ligger det et omfattende arbeid og en nøye regulert prosess.

For deg som er mer nysgjerrig og har lyst til å lese hele den nasjonale protokollen for organdonasjon, finner du den her:
https://metodebok.no/bok/organdonasjon/organdonasjon-(nasjonal-protokoll)