Etter ti år som leder i LNT Vestland gir Marianne Sundvor seg ved neste årsmøte. Samtidig slår hun alarm: Frivilligheten er i ferd med å knekkes – og uten nye folk kan avdelingen på Vestlandet bli lagt ned.

Haakon Eliassen, journalist

Når Marianne Sundvor ser tilbake på ti år som leder, er det ikke styremøtene eller papirarbeidet hun husker best. Det er menneskene. Historiene de har delt. Fortroligheten. Og ansvaret som har fulgt med. Som LNT-leder har hun sett på nært hold hvordan sykdom preger livene til nyresyke og transplanterte. Mange har et sterkt behov for å dele erfaringer og snakke om utfordringer de ellers bærer alene.
– Folk åpner seg og forteller meg ting de gjerne ikke snakker om med andre. Det har vært veldig motiverende og har holdt meg gående, forteller Marianne Sundvor.

Klatret fort

Marianne ble nyretransplantert i 2019, men engasjementet for nyresyke og transplanterte startet lenge før det. I 2016, etter mange år med diabetes, fikk hun for alvor oppleve hvordan nyresvikt kan endre livet.
– Jeg følte meg veldig alene og ønsket å vite mer, forteller hun.
Hun leste LNTs medlemsblad og ønsket mer informasjon og et fellesskap. Derfor meldte hun seg inn i LNT. På det første årsmøtet i foreningen engasjerte hun seg som varamedlem. Året etter overtok hun ledervervet.
– Det bare ballet på seg, og så har jeg vært her siden, sier Marianne med et smil.
Hun beskriver det som en læringsreise: å finne sin plass i styret, balansere sterke personligheter og langsomt ta styring.

Frivilligheten i dag er skadeskutt

Marianne beskriver en virkelighet der stadig færre ønsker å binde seg til ansvar, oppgaver og tidkrevende verv.
Folk vil gjerne bidra, men de vil ikke forplikte seg. Det er der det stopper, erfarer hun og mange som jobber innen frivilligheten.
Marianne erfarer at rekrutteringen har blitt merkbart vanskeligere de siste årene, og at det i praksis er de samme få ildsjelene som bærer en stadig større del av arbeidet.
– Vi er prisgitt noen få som gjør alt. Når de blir slitne, kan ting rakne, sier hun.
Det LNT-lederen beskriver, handler ikke bare om LNT. Det er et bilde på en bredere utvikling i norsk frivillighet, der stadig færre tar ansvar – og konsekvensene blir større for dem som er avhengige av fellesskapet.

Menneskene og fellesskapet

Det som har gitt Marianne mest, er møtene med medlemmene.
– Jeg har alltid jobbet med mennesker, og jeg liker å lytte og få folk til å åpne seg. Folk stoler på meg. Å se at arbeidet vårt betyr noe, har vært utrolig givende, sier hun.
Hun trekker frem tilbakemeldinger fra medlemmer som har deltatt på medlemsmøter, pårørendetreff eller faglige samlinger.
– For mange betyr dette alt. Det er et sosialt fellesskap som gjør hverdagen lettere. Selv om ikke alle våre 500 medlemmer deltar aktivt i løpet av året, er effekten enorm for dem som deltar, forteller hun.
Marianne har også vært opptatt av at LNT skal spre informasjon om sykdommene.
– Mange vet for lite om helsesituasjonen sin, og helsevesenet deler ikke alltid informasjon på en måte som når ut. Vi har jobbet for å skape arenaer der folk kan møtes, både faglig og sosialt.

Aktivitet og synlighet

Som leder har Marianne kombinert flere roller: Hun har i tillegg vært sekretær og ansvarlig for økonomi, inkludert det å søke om midler og tilskudd.
– Det har gått fint, det handler om hva du gjør det til selv, sier hun.
– Jeg har brukt mye tid både foran PC-en og ute hos medlemmene.
Hun har også vært initiativtaker til flere nye tilbud: barne- og ungdomsgruppe, pårørendetreff og faglige samlinger om både kosthold, ernæring, transplantasjon og sykdomslære.
– Kombinasjonen av sosialt og faglig har vært viktig. Vi har doblet medlemsantallet på Vestlandet gjennom aktivt arbeid, og det viser at det nytter når man tar ansvar og skaper aktivitet.

Økonomien har alltid vært en kamp.

Frivillige organisasjoner er avhengige av de ressursene de klarer å skaffe selv, sier Marianne.
– Vi får refundert 25 % av medlemskontingenten og mottar noe støtte gjennom ulike ordninger, men det er begrenset. I fjor sendte jeg 38 søknader til stiftelser og legater, men det er langt fra alle vi får støtte fra. Konkurransen er stor blant de frivillige organisasjonene.

Kan bli lagt ned

Når Marianne går av ved neste årsmøte, mister LNT både henne og nestleder Knut. Konsekvensene kan bli store dersom organisasjonen ikke får på plass nye krefter.
For å kunne drive videre er LNT avhengig av å ha et styre på plass. Det er derfor ikke nok å finne én ny leder – flere må være villige til å ta ansvar og bidra i styrearbeidet.
– Hvis vi ikke finner en ny leder, kan vi i verste fall bli nødt til å avvikle driften, sier hun. Da forsvinner også alle tilbudene våre i hele Vestland, sier hun.
Samtidig understreker Marianne at aktivitetsnivået ikke trenger å være like høyt som det har vært de siste årene for at organisasjonen skal bestå og være et viktig tilbud for medlemmene.
– Hva ser dere etter i nye styremedlemmer?
– Vi trenger mennesker med driv, omsorg og engasjement. Det handler ikke om mastergrad eller tung kompetanse, men om å bry seg om mennesker og forstå hvor krevende det kan være å leve med sykdommen, sier hun.
Hun håper nye frivillige vil se verdien i arbeidet – og i det man får tilbake. Den erfaringen og meningen som følger med, betyr mye for henne.
– Det som gjør det verdt å stå på, er å se hvor mye tilbudene betyr for medlemmene. Samholdet, informasjonen og arenaene vi skaper, gjør hverdagen lettere for mange. Dette må leve videre, og jeg håper at noen vil brette opp ermene og ta stafettpinnen.
Marianne har kanskje lagt inn mer enn hun strengt tatt hadde hatt behov for å gjøre. Hun kikker stille på meg og nikker:
– Det har vært krevende å kombinere lederskap, frivillig arbeid og egen helse. Nå må jeg prioritere annerledes. Men jeg ser tilbake på disse årene med stolthet. Jeg vet at arbeidet vårt har gjort en forskjell.