Det finnes mange ting man kan forberede seg på før en behandlingsdag. Man kan huske vannflaske, en ekstra genser, noe å tygge på, og kanskje til og med den boka man har sagt i tre måneder at man skal lese. Men det er én ting som oftere enn vi liker å innrømme, blir liggende igjen hjemme: laderen.

Og det er jo typisk. For akkurat de dagene man havner i dialysestolen i tre til fire timer, er de samme dagene man plutselig får et intenst behov for å sjekke alt. Nyheter. Vær. Oppskrifter man aldri kommer til å lage. En video man “bare” skulle se i to minutter. Og så, midt i en setning, skjer det: skjermen blir litt mørkere, prosenttallet faller i sakte film, og du kjenner en helt reell følelse av krise presse på.

Dette er ladeangst. Den moderne varianten av “jeg glemte noe viktig”, bare med et batteri som tikker ned som en liten nedtelling til sosial isolasjon.

For mange er mobilen og nettbrettet mer enn bare underholdning. Det er kontakt med familie, venner og verden utenfor. Det er lydbok i øret når kroppen er sliten. Det er en melding til en som lurer på hvordan det går. Det er å føle seg litt mindre alene, når man sitter lenge i ro og tiden skal fylles.

Så hva gjør man når strømmen er på vei ut, og laderen er hjemme på kjøkkenbenken?

Noen prøver å “spare” batteri med en slags kreativ kriseplan: flymodus, lavstrømsmodus, skjermlys helt ned, og streng selvdisciplin. Man åpner ikke noe som helst som kan ligne på en video. Man tør nesten ikke engang å se på prosenttallet, fordi det gjør vondt å se sannheten. Andre spør forsiktig sidemannen, med den litt beskjedne stemmen man får når man egentlig hater å måtte spørre: “Du… har du tilfeldigvis lader?” Og så er det de som bare gir opp, legger mobilen vekk, og stirrer på klokka som om den bevisst går saktere akkurat i dag.

I tillegg har vi den andre klassikeren: den litt hastige innleggelsen. Når man plutselig må til sykehus, Rikshospitalet, og alt går fort. Man får med seg det man tror er det viktigste: legitimasjon, kanskje en tannbørste, litt klær. Og så sitter man der, og innser at man har alt – bortsett fra den ene tingen som gjør at man faktisk får brukt telefonen til å si fra at man er kommet frem, eller til å koble seg på en rolig serie i det som ellers kan føles som et langt døgn.

Det er nettopp i slike øyeblikk små tiltak kan bety overraskende mye.

LNT Oslo og Akershus har derfor kjøpt inn ladekabler som passer de fleste mobiler og nettbrett. Disse blir nå distribuert ut til våre dialyseavdelinger og på Rikshospitalet. Målet er enkelt: Kabler som kan lånes av pasienter når behovet oppstår, slik at hverdagen kan bli litt enklere, og tiden i behandling litt mindre tung.

Det høres kanskje lite ut, en kabel. Men alle som har kjent på den der “1 %”-panikken vet at dette ikke er småtteri. Det er forskjellen på å kunne ringe hjem og si “alt er ok”, og å ikke få sendt meldingen i det hele tatt. Det er forskjellen på å kunne høre på noe som tar tankene bort fra venting, og å bli sittende med uro og stillhet. Det er en liten praktisk løsning på en ganske vanlig pasientopplevelse.

Og det fine er at utlån gjør at mange kan få glede av det samme. I stedet for at hver enkelt må lære det på den harde måten, “laderen må alltid med”, finnes det nå et lite ladesikkerhetsnett. Ikke fordi noen ikke klarer å huske, men fordi livet og behandlinger ikke alltid følger planen.

Så om du en dag sitter der og kjenner ladeangsten krype oppover ryggraden, og du plutselig innser at du har glemt laderen igjen hjemme: du er ikke alene. Det er helt normalt. Og nå finnes det en mulighet for å låne det du trenger, der du er.

Det er kanskje ikke verdens største nyhet. Men det er en sånn liten nyhet som gjør en stor forskjell i praksis. For når du sitter fast i en dialysestol i flere timer, eller havner på sykehus i full fart, er det ofte de små tingene som avgjør om dagen føles håndterbar eller helt håpløs.

Vi heier på mindre ladeangst og litt mer ro.