Jeg har lært meg å kjenne kroppen på nytt etter transplantasjonen og er det noe jeg lurer på så er det bare å ta en telefon.

Kjell Lunnan

Klokka var 07:30 på morgenen en dag i slutten av april i 1984. Hadde stått opp da det straks var tid for å reise til Levanger for å få dialysebehandling. Skjønte fort hva det var. Det var min tid for å få et nytt nyre etter tre år og ni måneder med dialyse. Bodde på Stjørdal den gangen så det var bare 10 minutter til flyplassen. Avtalen var at jeg skulle ta et fly til Oslo kl 09:00 og en dialysesykepleier fra sykehuset var allerede på vei dit for å være med til Oslo. Men det viste seg at flyet til Oslo var helt fullbooket og alternativet var å vente på og få et ambulansefly til Oslo, men det ville ta mye lengre tid. Da vi kom ombord i flyet så forklarte flyvertinne over callinganlegget situasjonen og spurte om noen kunne være så vennlig å gi fra seg plassen sin og ta et senere fly. Straks var det fire som reiste seg og var villig til å hjelpe. Da flyet landet i Oslo og jeg skulle gå av flyet, var det flere som klappet og ønsket meg lykke til. En både rørende og sterk opplevelse.

Deretter var det taxi til Rikshospitalet og i gang med forberedelser til operasjonen med blant annet mange prøver. Husker jeg ble veldig imponert hvor godt organisert og hvor positivt jeg ble møtt av alle. Så klokka 17:35 den ettermiddagen ble jeg trillet inn til operasjon og et nytt kapittel i livet skulle starte.

Et par ting jeg husker veldig godt morgenen etterpå var hvor mye lettere alt føltes. Når jeg gikk i dialyse så var blodprosenten rundt femti, men den morgen var den målt til nitti. På tross av en stor operasjon så følte jeg meg uthvilt og opplagt. Det andre var når sykepleieren kom inn med en liter saft til meg og satte den og et glass på nattbordet mitt. “Den literen kan du bare ta med deg igjen for den blir nesten gammel før jeg kan drikke den” sa jeg til han. Var jo vant til å drikke minst mulig, men det var det slutt med. Nyren skulle skylles igjennom med mest mulig væske. Og det tok ikke lang tid den dagen før at det fungerte som et friskt nyre skulle gjøre. Etter hvert ble jevnlige toalettbesøk vanlig noe som sjelden fungerte så lenge jeg gikk på dialyse. 

Dette er 40 år siden og nyren fungerer veldig godt fremdeles. Men mye opplevelser med helsevesenet, med fantastiske leger og sykepleiere gjennom disse årene. Tiden etter jeg ble utskrevet fra Rikshospitalet så måtte jeg fremdeles være i ca 2 måneder i nærheten av sykehuset på grunn av jevnlige kontroller, så jeg var så heldig å få bo privat hos en tante og onkel av meg som bodde på Jar i Bærum. En fantastisk tid å starte det nye livet på. Når jeg gikk i dialyse så tålte jeg veldig lite sol, ble ofte kvalm og slapp, men må kunne jeg nyte sola. 

Tror aldri jeg var så opptatt og nysgjerrig på prøvesvar og veskemålinger som det første året etter transplantasjonen. Fungerte nyren godt nok, var det nok veske ut i forhold til det jeg drakk osv? Og noen ganger kjente jeg en angst i forhold til dette. Det som hjalp meg var at jeg hadde en veldig dyktig nyrelege på Levanger å snakke, forklare hva som foregikk. Han forklarte at det var mye som påvirket væskebalansen i kroppen. Om det var varmt ute, lite eller mye aktivitet osv. Lærte fort hvor viktig kommunikasjon lege/pasient er. Ikke være redd for å ta kontakt å spørre hvis det er noe jeg lurte på. Det er viktig for personlig trygghet, men også viktig for legen for å både se og lære evt nye reaksjoner. Mye er standardopplevelser etter en transplantasjon, men vi er også enkeltmennesker med individuelle reaksjoner og tanker.

Etter transplantasjonen så blir alle satt på forskjellige immundempende medisiner for å hindre kroppen i å støte fra seg nyren. Og nedsatt immunforsvar kan virke veldig skremmende for noen, syntes selv det hørtes skummelt ut i starten; “Nå kan jeg bli smittet av alt!”. Men der igjen; kommunikasjon! Ta en prat med legen hvis du lurer på noe der også, 

Som de fleste så er det på morgenen det blir mest medisiner og ta og da er det viktig og ta ekstra mye drikke til, helst vann. Vann er faktisk noe av det beste en kan drikke når en er transplantert og går på en del medisiner. Det gjør at det ikke blir så hardt for magen når de løses opp og skyller nyren også veldig godt. Det er ikke bare kun ved medisiner, men også gjennom resten av dagen. Alt ble forandret etter transplantasjonen. Dialyseturene var borte. Jeg hadde dialyse mandag, onsdag og fredag. Gikk stort sett greit, men var som regel sliten når jeg kom hjem etter dialysen. Det er en stor prosess som skjer i kroppen gjennom en dialyse. Alt det som normalt skjer av uttømming av veske, utskilling av avfallsstoffer som kroppen renser seg selv jevnlig hver dag, blir samlet opp i kroppen i løpet av et par dager og skal skilles ut i løpet av 4-5 timer. Men noe som hjalp meg var ca et par år før jeg transplanterte så ble jeg ved St. Olav spurt om jeg ville være med på litt trening, ca 20-30 minutter, rett før dialysen. Sa ja til det. Ikke noe hard trening, men på en måte få kroppen i gang, få opp pulsen rett før jeg ble koblet til dialyseapparatet. Og jeg merket forskjell, taklet behandlingene mye bedre slik at når forskningsperioden på dette var over så spurte jeg om det var greit at jeg fortsatte og det fikk jeg.

En annen ting som hjalp meg var at jeg tirsdag og torsdag når jeg ikke hadde dialyse, så fikk jeg en skrankejobb på et kontor. Det kostet ikke det firmaet noe, jeg fikk jo penger gjennom trygdekontoret. Men det å kunne dra på jobb de to dagene i uka, det å lage seg en matpakke, ta med seg en termos, det gav meg selvtillit. Ja, jeg gikk på dialyse, jeg brukte mye tid og var avhengig av sykehuset, men etter hvert så bestemte jeg meg for at når jeg gikk ut av sykehuset så lukket jeg døra bak meg. Jeg visste at jeg skulle åpne den igjen om et par dager, men i mellomtiden så ville jeg prøve å fungere mest mulig på “vanlig” måte. Og den leveregelen har fulgt meg etter jeg transplanterte, døra vil åpnes utallige ganger i den tiden også, men samtidig lukkes like mange ganger.

Jeg har et fremmed nyre i kroppen, jeg fikk det gjennom Scandiatransplant. Jeg går på mange medisiner og har veldig nedsatt immunforsvar, men det har blitt en del av livet mitt, jeg har lært å innrette meg og allikevel ha et bra liv. Jeg går ikke lenger og engster meg at nå fungerer det dårlig igjen og kanskje dialyse neste. Jeg har lært meg å kjenne kroppen på nytt etter transplantasjonen og er det noe jeg lurer på så er det bare å ta en telefon. Igjen ta kontakt, ikke vær redd for å spørre. Det er eneste måten og få et svar på, og det gir trygghet til å fortsette slik at sykehusdøra fortsatt åpnes, men også lukkes igjen og vite at vi har blitt en erfaring rikere på det og være nyretransplantert. Alt takket være veldig dyktige, erfarne og medmenneskelig helsepersonell som alltid er der.