Jeg er evig takknemlig til min donor og alle andre som sier ja til organdonasjon. Det betyr alt.

Mette Dobloug

Hei, jeg heter Mette og er nå blitt 51 år gammel. Jeg er ei dame som ikke får panikk om jeg begynner å bli eldre, snarere tvert imot. Det var ingen selvfølge at jeg skulle være så heldig å bli det

Min historie starter i 1996 da jeg bor i England og føder min datter. Min datter blir født meget prematur og pga en del komplikasjoner med meg blir jeg gitt antibiotika. Ikke en gang, men flere til tross for advarsler fra spesialist. Jeg blir feilbehandlet, får akutt leversvikt og havner inn og ut i en form for koma i tre uker. Det står om livet, og familie blir tilkalt for å ta farvel.

Som ved et mirakel begynner jeg å våkne til. Små skritt fremover som er stor glede.

Jeg flytter tilbake til Norge i mai 1996. Jeg har da fått påvist en stor toksisk leverskade, og plutselig begynner jeg på nytt å bli syk igjen. Det viser seg at den skaden utløste Autoimmun Hepatitt, og allerede etter to år med denne sykdommen har jeg utviklet alvorlig skrumplever. Jeg er mye syk pga min leversykdom, men har også gode perioder innimellom. Arbeide kan jeg ikke, men klarer det daglige alene. I periodene jeg er verre trenger jeg mye hjelp.

Høsten 2010 skal jeg på en rutinekontroll hvor de helt tilfeldig finner ut at jeg har blodpropp i hovedåren inn til leveren. Blir selvfølgelig liggende på sykehuset og må lære meg å sette blodfortynnende sprøyter selv. Fra da av går det nedover. Jeg får plutselig black outs, blir sløv og glemsk. Det topper seg i februar, og plutselig skjønner jeg ikke klokka lenger. Det blir MR og de finner ut at jeg har Leverencefalopati. Leveren var blitt så dårlig at den ikke klarte å ta bort giftstoffene i kroppen lenger og de gikk til hjernen. På kort tid ble jeg som en dement person. Jeg kunne ikke være alene for jeg kunne begynne å lage mat for deretter å glemme det. Jeg ble sløv og sov mye.

Det ble mange undersøkelser og jeg ble sendt til Rikshospitalet for utredning hvor jeg da ble satt på venteliste. Jeg hadde i flere år vært klar over at jeg en dag måtte ha en ny lever. Nå var tiden inne etter 15 år med alvorlig leversykdom

Jeg ble prioritert, og etter bare 11 dager på venteliste kom telefonen en dag i juni 2011, som forandret mitt liv. Jeg fikk en ny frisk lever. Allerede 2 dager etter transplantasjonen skjønte jeg klokka og jeg sluttet å si opp igjen ting. Verkingen i kroppen var borte og jeg følte meg som et nytt menneske. Sløvheten var borte.

Jeg er evig takknemlig til min donor og alle andre som sier ja til organdonasjon. Det betyr alt. Det betyr også at jeg kan ri igjen, noe jeg startet opp med igjen 6 mnd etter transplantasjonen. Jeg bor på gård og har stort sett drevet med hest siden jeg var 7 år. Jeg har fått mange år sammen med min familie noe som jeg setter utrolig stor pris på. Jeg nyter livet som levertransplantert og de mulighetene det har gitt meg.

Mette Dobloug
Likeperson på Rikshospitalet