Fra organdonasjon til transplantasjon – to fagdager som ga innsikt i hele kjeden
For oss i LNT er transplantasjon først og fremst forbundet med mennesker som får muligheten til et nytt og friere liv. Men før et organ kan transplanteres, ligger det et omfattende arbeid bak – og på den andre siden av transplantasjonen finnes også et menneske som har mistet livet og pårørende som står midt i en akutt krise og sorg.
Gjennom to fagdager om organdonasjon og transplantasjon ved Oslo universitetssykehus 7. og 8. september fikk vi følge hele denne kjeden. Fra en mulig donor blir identifisert, gjennom vurderinger, lovverk, samtaler med pårørende og selve donasjonsprosessen, til organene kan transplanteres. Vi fikk også et nærmere innblikk i hva som skjer når et organ blir tilgjengelig, hvordan riktig mottaker velges og hvordan livet og oppfølgingen fortsetter etter transplantasjonen.
Det ble to dager med mye faglig innhold, men også med sterke menneskelige perspektiver. Og kanskje var nettopp sammenhengen mellom alle de ulike delene noe av det mest interessante. En transplantasjon er ikke én operasjon. Det er en lang kjede der svært mange mennesker og fagmiljøer må gjøre sin del – og der det ikke er mye rom for feil.
(Lesetid ca 15 minutt)
Dag 1 – Organdonasjon
Når kan organdonasjon bli aktuelt?

Organdonasjon starter ikke med transplantasjonen, men på et donorsykehus når en pasient har en alvorlig skade eller sykdom og livet ikke lenger kan reddes. Norge har 29 donorsykehus, mens Rikshospitalet er landets eneste transplantasjonssenter for organtransplantasjon. På donorsykehusene finnes donoransvarlige leger og sykepleiere, mens transplantasjonskoordinatorene på Rikshospitalet fungerer som bindeledd mellom donorsykehuset og transplantasjonssenteret.
Når en pasient kan være en mulig donor, tar donorsykehuset kontakt med vakthavende transplantasjonskoordinator. Det kan skje før spørsmålet om organdonasjon er tatt opp med familien. Før man kommer så langt, må det nemlig avklares om pasienten i det hele tatt kan være aktuell som donor. Koordinatoren innhenter en rekke opplysninger om blant annet sykdommen eller skaden som har ført til situasjonen, tidligere sykdommer, blodgruppe, alder, høyde og vekt. Blodprøver skal tas, medisinske opplysninger vurderes og transplantasjonskirurg involveres. Samtidig må kontakten med donorsykehuset opprettholdes.
Transplantasjonskoordinatorens arbeid stopper heller ikke når en donor er godkjent. Rollen følger prosessen videre gjennom planlegging, logistikk, organuttak, kommunikasjon med de ulike fagmiljøene og eventuell utveksling av organer med andre transplantasjonssentre. Det ga et helt annet bilde av hva som ligger bak den telefonen en mottaker til slutt kan få om at et organ er tilgjengelig.
Når behandling ikke lenger kan redde livet

Et av de vanskeligste temaene var overgangen fra behandling med mål om å redde pasientens liv til en situasjon der dette ikke lenger er mulig. Ved alvorlig hjerneskade kan trykket inne i skallen øke. Etter hvert kan blodtilførselen til hjernen opphøre fullstendig. Når hele hjernen, inkludert hjernestammen, er ødelagt og funksjonen er irreversibelt opphørt, er personen død.
Likevel kan kroppen se levende ut. Respiratoren sørger for at lungene ventileres, hjertet kan fortsatt slå og huden kan være varm. For pårørende som sitter ved sengen, kan det derfor være svært vanskelig å forstå at personen faktisk er død. Dette er også grunnen til at diagnostikken er så grundig. Når åndedrett og hjertefunksjon opprettholdes kunstig, kan ikke de vanlige tegnene vi forbinder med døden brukes alene.
Det må være en kjent sykdom eller skade inne i hjernen som forklarer tilstanden. Pasienten skal være fullstendig bevisstløs, uten at dette skyldes legemidler eller nedkjøling. Det skal ikke være spontan pust, og bestemte hjernenervereflekser skal være borte. I tillegg skal det påvises objektivt at blodtilførselen til hjernen har opphørt. Først når døden er sikkert fastslått, kan organuttak gjennomføres.
For oss som arbeider med mennesker som selv har mottatt organer, var det nyttig å få se hvor grundig denne delen av prosessen faktisk er. Donasjon kommer etter at det er slått fast at livet ikke kan reddes og døden er konstatert – ikke i stedet for behandling som kunne ha reddet pasienten.
Kroppen må fortsatt ivaretas

At et menneske er dødt betyr ikke at organene umiddelbart slutter å fungere. Men når hjernen ikke lenger styrer kroppen, skjer det store forandringer som kan påvirke organene. Blodtrykket kan falle, sirkulasjonen bli ustabil og kroppens regulering av blant annet temperatur, hormoner og væskebalanse kan svikte. Lungene kan påvirkes, og kroppen kan utvikle omfattende betennelsesreaksjoner.
Dersom organdonasjon skal være mulig, må intensivbehandlingen derfor fortsette – men nå med et annet mål. Tidligere var behandlingen rettet mot å redde pasientens liv. Når dette ikke lenger er mulig og donasjon er aktuelt, er målet å bevare organenes funksjon frem til de kan tas ut. Dette kalles organbevarende behandling og krever full intensivmedisinsk innsats.
Det handler ikke bare om å «holde kroppen i gang». Blodtrykk, væske, oksygentilførsel, temperatur og en rekke andre funksjoner må overvåkes og korrigeres. Organene som kanskje senere skal transplanteres, skal ivaretas best mulig. Det ligger dermed et betydelig medisinsk arbeid mellom beslutningen om at livreddende behandling ikke lenger fører frem og tidspunktet et donororgan eventuelt kan transplanteres til et annet menneske.
Hva sier loven – og hvem bestemmer?

Organdonasjon er strengt regulert. Transplantasjonsloven skal både bidra til best mulig tilgang på organer, celler og vev til behandling av andre mennesker og samtidig sikre respekt for donorens vilje og integritet og ivareta de pårørende. Et særlig interessant tema var hva som faktisk gjelder rundt samtykke, fordi dette ikke nødvendigvis er slik alle tror.
Har den avdøde selv gitt samtykke til organdonasjon, kan pårørende etter loven ikke nekte donasjon. Dersom den avdøde ikke har gitt samtykke, kan donasjon gjennomføres dersom det ikke finnes forhold som tilsier at personen ville ha motsatt seg dette. Da skal de pårørende spørres om hva de vet om avdødes holdning. I denne situasjonen kan donasjonen likevel ikke gjennomføres dersom en av de nærmeste pårørende nekter.
Dette viser også hvorfor det er viktig å snakke med dem som står oss nær om hva vi ønsker. Donorkortet er én måte å synliggjøre standpunktet på, men familien bør også kjenne til ønsket. Da slipper de i en allerede svært vanskelig situasjon å sitte igjen og forsøke å finne ut hva vi ville ha valgt.
Pårørende står midt i sitt livs kanskje verste døgn

Noe av det som gjorde sterkest inntrykk, var delen om pårørende. For helsepersonellet er organdonasjon en medisinsk prosess de kjenner godt. For familien er situasjonen noe helt annet. En akutt hendelse eller sykdom har rammet, de befinner seg i et ukjent intensivmiljø og kan være i sjokk, krise og hjelpeløshet. Evnen til å ta imot og forstå informasjon kan være sterkt redusert.
Kommunikasjonen må derfor skje trinnvis. Først finnes håpet om at behandlingen skal lykkes. Deretter kommer kanskje beskjeden om dårlig prognose, og håpet begynner å forsvinne. Familien må etter hvert forstå at pasienten kommer til å dø eller allerede er død. Først når dette er forstått, kan samtalen gå videre til hva som skal skje og om organdonasjon kan være en mulighet.
Det stiller store krav til helsepersonellet. Informasjonen må være enkel, realistisk og tilpasset, og viktige opplysninger må ofte gjentas. Det må gis rom for reaksjoner og spørsmål. Tid er viktig, og tidspunktet for de ulike samtalene har betydning. Før spørsmålet om organdonasjon tas opp, må helsepersonellet så langt som mulig forsikre seg om at familien faktisk har forstått at livet ikke kan reddes.
Når organdonasjon tas opp, skal det presenteres som en mulighet. Samtalen handler blant annet om hvorvidt pasienten selv har gitt uttrykk for et standpunkt og om familien kjenner til noe som tilsier at personen ville vært imot donasjon. Også et spontant nei kan kreve tid. Familien befinner seg midt i en krise, og den første reaksjonen trenger ikke nødvendigvis være et gjennomtenkt svar.
Det er også viktig at pårørende forstår at dødsprosessen kan bli annerledes dersom det skal gjennomføres organdonasjon. Det finnes i praksis to veier videre: behandlingen avsluttes uten organdonasjon, eller det gis organbevarende behandling med sikte på donasjon etter døden. For familien kan dette bety at tiden frem til avskjeden blir lengre enn den ellers ville vært.
Avskjed, syning og tiden etterpå

Omsorgen for de pårørende slutter ikke når beslutningen om donasjon er tatt eller organene er hentet ut. Gjennom hele forløpet forsøker helsepersonellet å legge til rette for tilstedeværelse og avskjed ut fra familiens ønsker og behov. Ritualer kan være viktige, og også små ting rundt den døde kan få stor betydning i en situasjon der familien ellers har svært liten kontroll.
Ved donasjon etter hjernedød er det spesielt viktig å markere dødstidspunktet og forklare hva det betyr. Familien kan ha sittet ved siden av en varm kropp med hjerteslag og respiratorbevegelser, og overgangen til å forstå at personen faktisk er død kan være vanskelig. Etter organuttaket blir den avdøde stelt, intensivutstyret fjernes og familien kan få mulighet til å se den døde igjen. De skal da forberedes på hva de vil møte.
Oppfølgingen fortsetter også senere. To til tre måneder etter dødsfallet tilbys etterlattesamtale. Familien kan da stille spørsmål som har kommet i ettertid, få svar om behandlings- og donasjonsforløpet og fortelle hvordan de har det. Samtalen kan også bidra til å «samle trådene» i et døgn som for mange har vært både dramatisk og vanskelig å huske i detalj.
Det arrangeres også minnemarkering for pårørende til organgivere. Her formidles takk, og familiene kan møte andre som har opplevd det samme. Tidligere transplanterte kan fortelle hva en donasjon har betydd på mottakersiden. Det ble en viktig påminnelse om at organdonasjon aldri bare handler om dem som får et organ. På den andre siden står mennesker som har mistet noen de er glad i.
To ulike veier til organdonasjon

Organdonasjon kan gjennomføres på ulike måter. Den formen mange kjenner best, er donasjon etter at døden er fastslått på grunnlag av fullstendig og irreversibelt opphør av alle funksjoner i hjernen, mens sirkulasjonen opprettholdes kunstig frem til organuttaket.
Men organdonasjon kan også være mulig hos enkelte pasienter som dør etter at livsforlengende behandling avsluttes. Dette kalles cDCD. Her er utgangspunktet at det allerede er besluttet at videre behandling ikke er til pasientens beste og derfor skal avsluttes. Beslutningen om behandlingsavslutning skal være tatt uavhengig av spørsmålet om organdonasjon.
Ved cDCD dør pasienten som følge av varig hjerte- og åndedrettsstans etter at behandlingen er avsluttet. Først etter at døden er konstatert kan donasjonsprosessen fortsette. Denne formen for donasjon stiller andre krav til både planlegging, tid og informasjon til de pårørende enn donasjon etter hjernedød.
For pårørende er en viktig forskjell at de ved cDCD kan være til stede når hjertet stopper og dermed oppleve dødsøyeblikket på en måte som ligner mer på det mange forbinder med døden. Samtidig må familien på forhånd forstå hva som skal skje etterpå dersom organene skal kunne doneres.
Når donor er et barn

Et annet sterkt tema var organdonasjon hos spedbarn og barn. Transplantasjoner hos barn er få sammenlignet med voksne, og hos de aller minste er det snakk om svært små tall. I Norge gjennomføres det i gjennomsnitt fem til sju levertransplantasjoner og fem til ti nyretransplantasjoner hos barn i året. For hjerte ligger tallet på rundt tre til fem, mens lungetransplantasjon hos barn skjer i enkelttilfeller.
Hos spedbarn blir både donasjon og transplantasjon enda mer sjeldent. Samtidig kan størrelsen på organet være avgjørende når mottakeren selv er svært liten. Et organ fra en voksen passer ikke nødvendigvis til et lite barn, og tilgang på egnede organer kan derfor være særlig vanskelig.
Donasjon fra svært små barn reiser også spørsmål som skiller seg fra donasjon hos voksne. Det medisinske må håndteres samtidig som foreldrene står i den kanskje mest krevende situasjonen det er mulig å forestille seg. Behovet for trygg og tydelig kommunikasjon, tid og ivaretakelse blir derfor helt sentralt.
Dag 2 – Transplantasjon
Fra donor til riktig mottaker

Dag to flyttet oppmerksomheten over på transplantasjonen. Når et organ blir tilgjengelig, starter en ny del av kjeden. Det holder ikke at et organ medisinsk sett kan brukes – det skal også finne en mottaker det passer til.
Her fikk vi blant annet en innføring i immunologisk matching. Kroppens immunforsvar er laget for å kjenne igjen det som er fremmed. Det er avgjørende når vi skal bekjempe bakterier og virus, men blir en utfordring når et fremmed organ skal flyttes inn i kroppen og helst fungere der i mange år.
På overflaten av nesten alle cellene våre finnes HLA-molekyler. Disse varierer fra menneske til menneske og er en del av immunforsvarets system for å skille mellom eget og fremmed. Alle pasienter som står på transplantasjonsliste er derfor HLA-typet på forhånd. Når en donor meldes, kan donorens HLA-type sammenlignes med aktuelle mottakere.
Mottakeren kan også ha utviklet antistoffer mot bestemte HLA-typer. Det kan blant annet skje etter tidligere transplantasjon, blodoverføringer eller graviditet. Dersom mottakeren har antistoffer rettet mot HLA hos den aktuelle donoren, kan risikoen for en immunologisk reaksjon mot organet være stor. Noen pasienter har mange slike antistoffer og kan derfor være vanskeligere å finne et passende organ til.
Før transplantasjonen vurderes derfor både blodtype, HLA og eventuelle antistoffer. I aktuelle situasjoner kan det også gjøres en crossmatch, der man undersøker om mottakerens antistoffer reagerer mot celler fra donor. Først når de ulike opplysningene er satt sammen, kan man vurdere om donor og mottaker passer sammen.
Dermed ble det også tydelig hvorfor transplantasjonslisten ikke fungerer som en vanlig kø. Det neste tilgjengelige organet passer ikke nødvendigvis til den som har ventet lengst.
Når donor kommer til operasjonsstuen

Selve organuttaket er en omfattende operasjon med mange fagpersoner involvert. Hvilke team som trengs avhenger blant annet av hvilke organer som skal doneres. Kirurger, operasjonssykepleiere, anestesipersonell og transplantasjonskoordinatorer har ulike oppgaver, men arbeider samtidig mot det samme målet: Organene skal tas ut på en måte som ivaretar kvaliteten best mulig og gjør dem klare for transplantasjon.
Dersom donasjonen skjer på et annet donorsykehus enn Rikshospitalet, må uttaksteam og nødvendig utstyr transporteres dit. Samtidig skal mottakere innkalles, operasjonsstuer gjøres klare og flere team koordineres. En donasjon kan omfatte flere organer som skal til forskjellige mottakere, og noen ganger også til andre land gjennom det skandinaviske samarbeidet.
Transplantasjonskoordinatoren har en sentral rolle under hele uttaket. Informasjon skal videreformidles, tidsplaner koordineres og mottakersiden holdes orientert. Når organene er tatt ut, skal de pakkes og merkes korrekt og transporteres videre. Tiden uten normal blodforsyning må holdes så kort som mulig.
På operasjonsstuen fortsetter også den organbevarende behandlingen helt frem til organene tas ut. Selv om donor er død, kan kroppen reagere på kirurgien med endringer i blant annet blodtrykk og sirkulasjon. Anestesipersonellets oppgave er derfor fortsatt å sikre best mulig forhold for organene som skal transplanteres.
Det ble tydelig hvor mye logistikk som ligger bak et organuttak. Mens mottakeren kanskje er på vei til Rikshospitalet, pågår det samtidig et nøye koordinert arbeid rundt donor et helt annet sted i landet.
Transplantasjonsliste betyr ikke at alle står i samme kø

For nyre, lever og pankreas er det ulike kriterier både for hvem som kan settes på transplantasjonsliste og hvordan et tilgjengelig organ fordeles. Målet er å bruke organene best mulig samtidig som fordelingen skal være rettferdig.
For nyretransplantasjon er det i prinsippet ingen fast øvre aldersgrense dersom pasienten vurderes som transplantabel. Funksjonsnivå og samlet helsetilstand har stor betydning. Når et organ skal fordeles, inngår blant annet ventetid, HLA-match, størrelse og alder i vurderingen. Barn prioriteres, og det finnes egne ordninger for pasienter som på grunn av immunologiske forhold er særlig vanskelige å finne passende nyre til.
Det betyr at to personer som har ventet like lenge, ikke nødvendigvis har samme mulighet til å få den neste nyren som blir tilgjengelig. En nyre må passe mottakeren både medisinsk og immunologisk, og målet er også at organet skal kunne gi best mulig nytte over tid.
For lever er situasjonen annerledes. Pasientene kan ha svært ulike sykdommer og ulik risiko for å dø uten transplantasjon. Her må alvorlighetsgrad, blodtype, størrelse og medisinske forhold vurderes sammen. Et organ som passer én pasient, passer ikke nødvendigvis en annen.
Gjennom Scandiatransplant samarbeider de nordiske transplantasjonssentrene om organutveksling. Dette er særlig viktig når en pasient har et akutt behov, når det er vanskelig å finne immunologisk match eller når et organ passer spesielt godt til en mottaker i et annet land.
Nyretransplantasjon – mer enn et alternativ til dialyse

Nyretransplantasjon er svært relevant for mange i LNT. For å bli vurdert for transplantasjon må pasienten ha alvorlig og varig nyresvikt, men det er ikke nok i seg selv. Pasienten må også kunne tåle selve operasjonen og den immundempende behandlingen som følger, og transplantasjonen må forventes å gi en reell gevinst.
Alder alene avgjør ikke. En eldre person med god funksjon kan være en bedre kandidat enn en yngre person med alvorlige tilleggssykdommer. Derfor gjøres det en samlet vurdering av blant annet hjerte- og karsykdom, kreftsykdom, infeksjoner og andre forhold som kan påvirke risikoen.
For pasienter i dialyse er transplantasjon ikke bare et spørsmål om å slippe dialysebehandlingen. Nyresvikt og dialyse påvirker hele kroppen og hverdagen. En vellykket transplantasjon kan gi større frihet og bedre livskvalitet, men mottakeren bytter samtidig én form for behandling med en annen. Det nye organet må følges opp, og immundempende medisiner blir en del av livet.
Lever og pankreas – ulike sykdommer, samme mangel på organer

Levertransplantasjon kan være aktuelt ved flere typer alvorlig leversykdom. Det kan dreie seg om kronisk leversvikt, sykdommer i gallegangene, enkelte medfødte eller metabolske sykdommer og enkelte kreftformer. Felles er at sykdommen er så alvorlig at transplantasjon vurderes som den beste eller eneste behandlingsmuligheten.
Vurderingen er omfattende og tverrfaglig. Man må både vurdere hvor stort behov pasienten har for transplantasjon og om pasienten kan forventes å tåle inngrepet og behandlingen etterpå. Samtidig er lever et organ det er stor knapphet på, og tilgjengelige donorlever må brukes så godt som mulig.
Pankreastransplantasjon er først og fremst aktuelt for utvalgte personer med type 1-diabetes, ofte i kombinasjon med nyretransplantasjon når pasienten også har alvorlig nyresvikt. Det finnes også øycelletransplantasjon, der insulinproduserende celler transplanteres i stedet for hele pankreas.
Felles for alle disse transplantasjonene er avhengigheten av donasjon. Kirurgiske teknikker og medisinsk behandling kan utvikles, men uten et egnet organ kommer man ikke til selve transplantasjonen.
Hjerte og lunger – når andre behandlingsmuligheter ikke lenger er nok

Hjerte- og lungetransplantasjon er behandling for alvorlig organsvikt når annen medisinsk eller kirurgisk behandling ikke lenger er tilstrekkelig. Også her er utredningen omfattende, fordi transplantasjon bare er riktig behandling dersom forventet gevinst er større enn risikoen.
For enkelte pasienter med alvorlig hjertesvikt kan mekanisk sirkulasjonsstøtte brukes mens de venter på transplantasjon eller mens man vurderer veien videre. Men for pasientene på transplantasjonsliste finnes det ingen dato for når behandlingen kan gjennomføres. De venter på at en egnet donor skal dukke opp.
Det gjør ventetiden spesiell. Pasienten skal forsøke å leve samtidig som sykdommen kan utvikle seg, og samtidig må vedkommende fortsatt være i en tilstand der transplantasjon er mulig når telefonen kommer. Pasientene følges derfor regelmessig, både lokalt og ved Rikshospitalet.
I september 2026 sto åtte pasienter på transplantasjonsliste for hjerte og 14 for lunger. Bak hvert av disse tallene finnes et menneske som venter på livreddende behandling uten å vite når – eller om – et egnet organ blir tilgjengelig.
Transplantasjonen er starten på et nytt behandlingsforløp

Når transplantasjonen er gjennomført, kan det være fristende å tenke at pasienten nå er ferdigbehandlet. Slik er det ikke. Transplantasjonen løser problemet med det sviktende organet, men samtidig begynner et nytt og livslangt behandlingsforløp.
Den første tiden skal pasienten lære svært mye. Immundempende medisiner skal tas riktig og til riktig tid. Pasienten må vite hvorfor medisinene er nødvendige, hvilke bivirkninger som kan oppstå og hvorfor dosene ikke må endres på egen hånd. Det skal også læres hvilke symptomer som kan være tegn på infeksjon eller avstøtning, og når transplantasjonssenteret eller annet helsepersonell skal kontaktes.
Opplæringen handler samtidig om langt mer enn medisiner. Ernæring, aktivitet, hygiene, solbeskyttelse, kontroller og gradvis tilbakevending til hverdagen er en del av det nye livet. Målet er at pasienten ikke bare skal ha et fungerende organ, men også forstå hvordan det best mulig kan tas vare på og føle seg trygg når sykehuset ikke lenger er rett rundt hjørnet.
Pårørende er også viktige i denne fasen. De har ofte vært med gjennom alvorlig sykdom og ventetid, og transplantasjonen innebærer en omstilling for hele familien. Det som på utsiden kan se ut som slutten på sykdomsperioden, er derfor ofte starten på en ny fase.
Fra alvorlig hjertesyk til «frisk» – på svært kort tid

Oppfølgingen etter hjertetransplantasjon viste dette spesielt tydelig. Før transplantasjonen kan pasienten ha vært svært syk over lang tid. Noen har vært avhengige av omfattende behandling og levd med vissheten om at hjertet ikke lenger kan opprettholde livet på sikt. Så kommer transplantasjonen, og på relativt kort tid kan pasienten fysisk fungere langt bedre.
Det første året er likevel omfattende. Etter operasjonen følger først opphold på thoraxkirurgisk intensivavdeling og deretter flere uker på kardiologisk avdeling og pasienthotell. Det er hyppige kontroller gjennom det første året. Senere fortsetter oppfølgingen livet ut med blodprøver, kontroll av nivået av immundempende medisiner, telefonkontakt og årlige kontroller.
Den raske overgangen fra svært syk til langt bedre fysisk form kan i seg selv være krevende. Pasienten får en ny rolle – fra syk til «frisk» – og forventningene fra både en selv og omgivelsene kan endre seg raskt. Men erfaringene man har med seg fra tiden før transplantasjonen forsvinner ikke nødvendigvis samtidig som det gamle hjertet gjør det.
Kontrollene kan være forbundet med spenning og uro. Frykt for avstøtning, infeksjoner eller ny sykdom kan følge pasienten. Noen strever med å finne tilbake til hverdagen, og rehabiliteringen påvirkes både fysisk og psykisk av hvilken «ryggsekk» pasienten hadde med seg inn i transplantasjonen.
Det er derfor for enkelt å beskrive transplantasjon som en overgang fra syk til frisk. For mange gir den et helt nytt liv og muligheter de ikke hadde før, men det nye livet skal også læres og mestres.
Immundempende behandling har en pris

Et transplantert organ kommer fra et annet menneske, og immunforsvaret vil i utgangspunktet oppfatte det som fremmed. Derfor må transplanterte bruke immundempende medisiner for å redusere risikoen for avstøtning.
Denne behandlingen er helt nødvendig, men den gjør samtidig immunforsvaret mindre effektivt på andre områder. Risikoen for enkelte infeksjoner og kreftformer øker, og pasientene må derfor følges opp også for konsekvenser som ikke direkte handler om funksjonen til det transplanterte organet.
Huden er et godt eksempel. Hudkreft er den vanligste kreftformen etter organtransplantasjon, og særlig risikoen for plateepitelkreft er betydelig økt. Risikoen øker blant annet jo lenger man har vært transplantert og med graden av immundempende behandling.
Forebygging blir derfor viktig. Solbeskyttelse er ikke bare et generelt godt råd til transplanterte, men en del av den langsiktige oppfølgingen. Det samme gjelder å følge med på egen hud. Sår som ikke gror, forandringer som vokser eller blør, føflekker som endrer seg eller andre nye hudforandringer bør undersøkes.
Dette illustrerer godt hvorfor transplantasjonsoppfølging handler om hele mennesket og ikke bare om det nye organet.
Donasjon er mer enn hjerte, lunger, lever, nyrer og pankreas

Fagdagene ga også innblikk i vevsdonasjon, som mange kanskje kjenner mindre til. Donerte sener kan blant annet brukes ved komplisert rekonstruktiv ortopedisk kirurgi. I motsetning til organer kan vev bearbeides og lagres over tid, og donerte sener kan oppbevares i flere år før de brukes.
Også hornhinner kan doneres etter døden. Hornhinnen er den gjennomsiktige delen foran på øyet, og sykdom eller skade her kan gi betydelig synstap. Ved transplantasjon kan hele eller deler av hornhinnen erstattes med donorvev.
Rundt 200 hornhinnetransplantasjoner gjennomføres årlig ved Oslo universitetssykehus. Hornhinnen har ikke blodkar, og derfor er det heller ikke behov for samme type vevsforlikelighet som ved organtransplantasjon. Det er ingen øvre aldersgrense for å donere hornhinner, men uttaket må skje innen begrenset tid etter dødsfallet. Deretter undersøkes og bearbeides vevet før det eventuelt kan frigjøres til transplantasjon.
Det viste hvor bredt donasjonsfeltet egentlig er. En avdød donor kan bidra til langt mer enn de organene vi vanligvis forbinder med ordet organdonasjon.
Hvorfor må vi fortsatt snakke om organdonasjon?

Stiftelsen Organdonasjon arbeider for å øke kunnskapen og bevisstheten om organdonasjon både i befolkningen og i helsevesenet. Kampanjer, undervisning, frivillighet, mediearbeid og personlige historier brukes for å få flere til å ta stilling og – ikke minst – gjøre standpunktet kjent for sine nærmeste.
Tallene viser at mange tar aktivt stilling. I 2025 ble det registrert 59 000 utfylte Donorkort på Helsenorge, samtidig som både appen og fysiske Donorkort fortsatt brukes. Men undersøkelser viser også at det finnes misforståelser. Noen tror de ikke egner seg som donor, noen vet ikke hvordan de skal gå frem, og enkelte er redde for at de ikke vil få like god behandling dersom de har sagt ja til organdonasjon.
Nettopp det siste står i sterk kontrast til det vi hadde fått se gjennom den første fagdagen. Arbeidet med å redde pasientens liv kommer først. Spørsmålet om donasjon blir aktuelt når livet ikke kan reddes.
Å ta stilling handler derfor ikke om selv å avgjøre om organene en dag kan brukes. Den medisinske vurderingen skal fagfolkene gjøre dersom situasjonen oppstår. Det viktigste vi selv kan gjøre, er å vite hva vi ønsker og fortelle det til dem som står oss nær.
Kan vi få flere organer i fremtiden?

Den siste delen av fagdagene løftet blikket fremover. Behovet for transplantasjoner forsvinner ikke, og transplantasjonslistene øker. Samtidig blir donorene eldre, og organene som tilbys er ikke alltid av den kvaliteten man ideelt skulle ønske. En viktig del av utviklingen handler derfor om å klare å bruke flere av de organene som allerede er tilgjengelige.
Her er maskinperfusjon et område i rask utvikling. Tradisjonelt kjøles organet ned for å redusere stoffskiftet mens det oppbevares og transporteres. Med maskinperfusjon kan væske og oksygen sirkuleres gjennom organet. Avhengig av metode kan dette skje ved lav temperatur eller nær normal kroppstemperatur.
Dette kan gi mulighet til mer enn bare oppbevaring. Et organ som i utgangspunktet er usikkert, kan undersøkes nærmere og funksjonen vurderes før man bestemmer om det kan transplanteres. På sikt kan slike metoder bidra til at organer som tidligere ville blitt forkastet, likevel kan brukes. Ved Oslo universitetssykehus ble den første maskinperfunderte leveren transplantert i 2025.
Det forskes også på langt mer framtidsrettede løsninger. Xenotransplantasjon – transplantasjon av organer fra dyr til mennesker – er ikke lenger bare teori. Kliniske forsøk med genredigerte grisenyrer er i gang. Men utfordringene er fortsatt store, blant annet knyttet til immunreaksjoner, infeksjoner, koagulasjon og hvor lenge organene vil fungere. Stamcelleforskningen utvikler seg også, men for komplekse organer er veien fortsatt lang.
Det betyr at vi ikke står foran en nær fremtid der behovet for menneskelige organdonorer forsvinner. Tvert imot var konklusjonen tydelig: Organdonasjon kommer til å være svært viktig i lang tid fremover.
To dager – og én sammenhengende kjede
Etter to dager med alt fra dødsdiagnostikk og pårørendesamtaler til immunologi, kirurgi, transplantasjonslister, pasientopplæring og framtidens transplantasjonsmedisin, er det kanskje først og fremst helheten som sitter igjen.
For mottakeren kan transplantasjonen oppleves som øyeblikket da livet endrer seg. Men transplantasjonen er bare ett ledd i en mye større kjede. Før operasjonen har et annet menneske dødd. Pårørende har stått midt i sorg og krise og samtidig måttet forholde seg til organdonasjon. Intensivpersonell har ivaretatt donor og organer. Transplantasjonskoordinatorer har samlet informasjon og holdt i en komplisert logistikk. Laboratorier har undersøkt hvem organet kan passe til. Kirurgiske team har reist, operert og transportert organer. Nye team har stått klare til å transplantere dem.
Etterpå begynner neste del. Mottakeren skal komme seg etter operasjonen, lære medisinene, forstå den nye kroppen og gradvis finne tilbake til hverdagen. Pårørende på mottakersiden skal også omstille seg. Samtidig fortsetter livet et helt annet sted for donorens familie – uten den de mistet.
For oss i LNT, der vi møter nyrepasienter, dialysepasienter, transplanterte, levende givere og pårørende, ga fagdagene derfor mer enn bare ny medisinsk kunnskap. De ga en større forståelse av hele prosessen som ligger bak en transplantasjon – fra det øyeblikket et liv ikke lenger kan reddes, til et annet menneske får muligheten til å leve videre.