Nesten 50 likepersoner fra hele landet samlet seg på vakre Soria Moria hotell for ei helg full av faglig påfyll, ærlige samtaler, ny innsikt og latter rundt middagsbordet. Resultatet? En helg som ga mer enn den tok – og en fellesskapsfølelse som varer.

Soria Moria hotell ligger som en rolig høyborg over Oslo – med flott utsikt, stille korridorer, og akkurat passe myke stoler. Her samlet vi rett under 50 likepersoner fra hele landet til en helg viet det vi bryr oss aller mest om: trygghet, erfaring og omsorg i møte med andre. Allerede fredag ettermiddag begynte praten å surre i gang, idet deltakerne ankom i små og store puljer. Mange kom reisende fra langt unna, og det var rørende å se hvor raskt stemningen fant sitt lune leie. Praten fløt over kaffekopper og sofabord, og noen hadde knapt rukket å få av seg jakka før de var i gang med å dele erfaringer, historier og tanker.

Middagen fredag kveld ble en nydelig start på helgen. I ekte Soria Moria-stil var menyen raus, samtalene dype og latteren lett. Det ble delt gamle minner og ferske refleksjoner, og for mange var det første gang de møtte andre likepersoner ansikt til ansikt. Allerede da ble det klart at helgen kom til å bli både verdifull og viktig.

Lørdag formiddag startet med åpning og faglig innlegg fra Bennedichte Rappana Olsen. Med sin varme og tydelige formidling tok hun oss med inn i temaer som kommunikasjon, mestring og forforståelse – begreper som kanskje kan virke teoretiske, men som fikk liv og dybde gjennom hennes eksempler og innsiktsfulle perspektiver. Vi snakket om å være til stede med hele kroppen, om forskjellen på empati og sympati, og hvordan vi som likepersoner aldri kan møte et menneske uten å ta med oss vår egen forforståelse – men at vi må være bevisste på den, og sjekke ut om vår forståelse faktisk treffer den andres virkelighet. Dette ble ikke bare snakk – det ble praksis, i trygge rammer.

Etter en lunsj som ble omtalt som “fantastisk” av de fleste – selv om den noe bløte, men dog velsmakende Crème brûléeen fikk sin egen lille diskusjon – var det klart for casearbeid i grupper. Likepersonene fikk utdelt realistiske situasjonsbeskrivelser, og oppgaven var å reflektere sammen: Hva sier vi – og hva sier vi ikke – når vi møter pasienter som er sinte, redde eller i sorg? Når noen ønsker å gå utenfor rammene for det vi som likepersoner kan tilby? Hvordan håndterer vi det når vi ikke vet hva vi skal si – eller når våre egne erfaringer ikke ligner på den andres?

Gjennom samtalene ble det tydelig hvor viktige disse øvelsene er. Flere løftet frem hvor krevende det kan være å møte personer som står i en helt annen situasjon, og hvor lett det er å ville trøste for raskt – i stedet for å lytte ferdig. Det var rom for ærlighet, refleksjon og innrømmelser, og en gjennomgående erkjennelse av at vi alle har noe å lære, uansett erfaring.

Ettermiddagen fortsatte med erfaringsdeling i grupper, hvor likepersoner fra ulike fylker fortalte hvordan de jobber, hvilke utfordringer de møter, og hva som gir mening. Det ble tydelig at arbeidet organiseres svært ulikt i fylkene – noen har faste dialysebesøk og tett kontakt med helsepersonell, andre jobber mer individuelt eller har lange reiseavstander som utfordrer hyppige treff. Samtidig var det mange fellestrekk: Behovet for å bli sett, ønsket om mer kontakt med andre likepersoner, og en felles opplevelse av at det å dele egen historie kan skape håp hos den andre – men også tære på egne krefter.

Lørdagens middag overgikk alle forventninger. Hjortefileten imponerte stort, og ble et gjennomgående samtaletema resten av kvelden – og ikke minst dagen derpå. Enkelte lurte faktisk på om det var mulig å smugle med seg kokken hjem. Etterpå ble det quiz – inspirert av “Alle mot alle”. Enkelte mente kanskje at vanskelighetsgraden var noe høy, men engasjementet var desto større, og det hele endte i mye latter og mild konkurranse. Akkurat slik det skal være.

Søndag morgen startet ikke rolig – tvert imot gikk vi rett på sak med ny agenda, elegant justert allerede dagen før etter at det ble klart at Revmatikerforbundets representant måtte melde avbud grunnet sykdom. Deltakerne merket lite til endringen, og programmet holdt stø kurs med engasjerte samtaler og fokusert gruppearbeid fra første stund. Vi diskuterte hva vi trenger for å styrke likepersonstjenesten: mer faglig påfyll, flere møteplasser, oppfriskningskurs, bedre materiell og økt synlighet – særlig overfor yngre pasienter og personer med flerkulturell bakgrunn. Flere delte erfaringer med at tolketjenester sjelden er tilgjengelig, og at mange pasienter ikke kjenner til at LNT eksisterer. Dette ønsker vi å endre.

En del av søndagen ble også brukt til å snakke om grenser, sårbarhet og etikk. Det var åpenhet om dilemmaer i rollen, som når en pasient ønsker privat kontakt, eller når man blir betrodd noe som ligger utenfor ens kapasitet å håndtere. Likepersonene understreket viktigheten av å vite hvor egen rolle begynner og slutter – og at taushetsløftet ikke bare handler om navn, men også respekt for andres historier.

Helgen ble avsluttet med kloke og varme ord fra Nikolai, styreleder i LNT sentralt. Han løftet frem hvor viktig likepersonstjenesten er, og hvordan vi sammen kan bygge videre på det fellesskapet som var så tydelig hele helgen.

Da siste deltaker reiste hjem, var det mange som sa det samme: “Helgen gikk altfor fort”. Og det er kanskje det beste tegnet på at vi gjorde noe riktig. For når praten ikke tar pause, erfaringer deles med raushet, og nye vennskap knyttes over crème brûlée og hjortefilet – da vet vi at vi er på rett vei. Samlingen ble planlagt, ledet og fulgt opp av vår fylkeslederen, som holdt i alt fra tidlige forberedelser til etterarbeid som fortsatt pågår – en innsats det står stor respekt av.

LNT Oslo og Akershus er på ballen – og vi gleder oss allerede til neste samling.