^{Informasjon er hentet fra Stiftelsen Organdonasjons hjemmesider}

Kjære donorsykepleier, jeg lever fordi du spurte.

Nina

Da Nina Kim Becker Eriksen begynte å kjenne seg i dårlig form, trodde hun først det skyldtes for mye stillesitting foran PC-en. Undersøkelsene viste noe langt mer alvorlig: Hun hadde bare 30 prosent lungekapasitet igjen.

Etter hvert ble selv helt vanlige ting en kamp.

– Jeg ble sliten av å gå, spise, snakke og dusje. Til slutt måtte jeg bruke rullestol for å klare å komme meg ut.

Samtidig som sykdommen ble stadig mer alvorlig, ble Nina farmor for første gang. Gleden fikk følge av en vond bekymring.

– Jeg fryktet at jeg aldri skulle få se barnebarnet mitt vokse opp. Jeg orket heller ikke å være den farmoren jeg ønsket å være.

Telefonen som endret alt

For å komme på ventelisten for transplantasjon måtte Nina først gå opp i vekt. Det tok et halvt år å legge på seg to kilo, og med svært begrenset lungekapasitet var selv det en stor utfordring.

– Ofte føltes det som et valg mellom å spise og å puste.

Hun klarte det, og etter tre måneder på ventelisten kom telefonen hun hadde ventet på. Nina fikk muligheten til å få nye lunger.

– Jeg var bare kjempeglad. Jeg var ikke redd. Jeg visste at jeg fikk en sjanse, og hvis det ikke gikk bra, så hadde jeg i hvert fall fått den sjansen.

Transplantasjonen var omfattende, men forskjellen kjente hun med en gang hun våknet. Rehabiliteringen krevde mye, og Nina måtte blant annet lære å gå igjen. Gradvis kom kreftene tilbake.

Den største gaven man kan gi

Seks år etter transplantasjonen lever Nina det livet hun drømte om da hun var alvorlig syk. Hun kan løpe og leke med barnebarna, snekre terrasse, gå i trapper og danse. De små tingene som tidligere var nesten umulige, har fått en helt annen verdi.

Hun tenker ofte på mennesket som gjorde dette livet mulig. Hver gang hun er på Rikshospitalet, tenner hun et lys for donoren.

– Jeg vet ingenting om min donor, men jeg tenker ofte på vedkommende. Hvis jeg kunne møtt familien, ville jeg sagt tusen takk. Det er den største gaven man kan gi.

I Donasjonsuka minner Ninas historie oss om hva et ja til organdonasjon kan bety. Som hun selv sier det:

– Fordi noen sa ja til å donere, fikk familien min beholde meg.

Se video med Nina her: https://youtu.be/FRkQ0JqRCWU?si=XLWL0P_NT54DOgKr