
– Det var det ultimate jeg kunne gi
Denne teksten ble publisert i LNT nytt mars 2018, og tillatelse er innhentet fra LNT sentralt for republisering
Da det ble klart at det beste alternativet for Gunnar var nyretransplantasjon, var det aldri noen tvil for kona Kari. Hun bestemte seg for å gi ham nyren sin.
Av Jon Anker Lisberg Sarpebakken

Det var tilbake i 2002 at Gunnar først begynte å kjenne seg dårlig. Overskudd etter jobb var ikke lengre noen selvfølge, og han fant etter hvert ut at det kunne være lurt å ta turen til fastlegen sin for en helsesjekk. Legen mente at problemet muligens kunne ha sitt utspring fra redusert nyrefunksjon, og henviste ham videre til Akershus universitetssykehus. Her kunne nefrologer bekrefte legens antagelse, og en ny, roligere hverdag med l<0ntroller og medisiner ventet for den turglade mosjonisten fra Lillehammer.
-Jeg ble fulgt opp med kontroller to, tre ganger i året fra og med 2002. Kroppen ble vant til gradvis å bli dårligere. Det ble tyngre og tyngre å gjøre ting etter arbeid, minnes han.
Gunnar og Kari
Møttes i 1988
Kjærester i 2000
Giftet seg i 2008
Kari ga nyre til Gunnar i 2011
Begge er engasjert gjennom LNT
Gradvis nedgang i fysisk form
I perioden fra 2002 til 2010 opplevde Gunnar det han beskriver som en sakte, men sikker svekkelse av den fysiske tilstanden. Til slutt kom det til et punkt der legen hans mente det kunne være aktuelt med nyretransplantasjon. Gunnar forteller at han fikk en todelt reaksjon på beskjeden
fra leien.
-På den ene siden opplevde jeg det som en nedtur, da jeg fant det vanskelig å innrømme at jeg var så dårlig. Samtidig kjente jeg på en lettelse over at vi kanskje nadde funnet en løsning på problemet, forklarer han.
Legen luftet straks muligheten for å motta nyre fra levende giver. Visste Gunnar om noen som kunne gi ham en ny nyre – eller måtte han belage seg på å bli oppført på venteliste for å få nyre fra avdød donor?
Sa ja uten å nøle
Da Gunnar tok opp dette med Kari, var hun krystallklar. Selv om hun i utgangspunktet anser seg selv som nokså pysete når det kommer til sprøyter og kirurgi, var hun sikker i sin sak når det kom til å bli utredet for å gi bort en nyre.
-For meg var det egentlig en selvfølge å gi. Jeg vil ikke s1 at jeg følte på et ansvar, men jeg gjorde det fordi Jeg er glad i ham. Det var det ultimate jeg kunne gi, bedyrer hun, før hun utdyper:
-Men jeg følte hele tiden at jeg ønsket et gevinst. For eksempel at vi kunne reise og gå i skogen igjen. Når jeg ser tilbake, var det jo tross alt en operasjon, og det tok noen uker å komme seg, erkjenner hun.
Paret forteller at de alltid har hatt en sterk relasjon, og at transplantasjonen som sådan ikke har endret vesentlig på det. Nøkkelen, slik de ser det, er ikke å sette giveren på en høy hest.
-Men det er klart – jeg ønsket heller å få nyren fra henne enn fra andre. Noen ganger kjenner jeg på en viss takknemlighetsgjeld, vedgår Gunnar, men han påpeker at det ikke er noe tema i det daglige.
«En gang spurte legen min om jeg var sikker på at jeg faktisk hadde gitt bort en nyre»
Toppturer og ishockey
Begge kan melde om upåklagelig hefse den dag i dag, over sei<s år etter inngrepene. Allerede tre måneder etter operasjonen var Gunnar tilbake i 100 prosent jobb, mens det for Karis del var enda kortere. Kari går til kontroll en gang i året, og har hatt supre resultater.
-En gang spurte legen min om jeg var sikker på at jeg faktisk hadde gitt bort en nyre, smiler hun.
For Gunnars del er det snakk om tre eller fire kontroller i året. Han har hatt jevnt gode resultater i årene etter transplantasjonen. Immundempende medisiner til tross – Gunnar har knapt pådratt seg en eneste forkjølelse.
Transplantasjonen har gjort at paret kan dyrke to av sine fremste interesser – nemlig ishockey og toppturer. I årene etter transplantasjonen har paret reist masse, og besteget topper som Besseggen og Gaustatoppen. I 2016 ble det også en tur til ishockey-VM i Russland.
«Jeg følte hele tiden at jeg ønsket en gevinst»

Solskinnshistorie
Ekteparet er bevisste på at de representerer en solskinnshistorie, og har full forståelse for at det ikke nødvendigvis går like knirkefritt for andre å gå gjennom samme prosess. For noen er det en selvfølge å gi 6ort en nyre, mens andre kjenner på en form for giverpress, slik vi så i artillelen om Kathe Meyers studie.
Ekteparets mål er uansett å nå ut med budskapet om at så mange som mulig tar stilling til å bli levende donor. Begge er engasjert i LNT, og har organdonasion som en av sine kampsaker. De peker på at de fikk en «aha-opplevelse» ved å gi og motta et organ – noe som endret tankesettet og måten å betrakte livet på.
-Det er heft klart at vi trenger flere givere av nyre. Har vi en moralsk plikt? Kanskje. Men man skal ikke føle at man går på akkord med seg selv. Slike ting må man avklare i samtale med helsepersonell, fastslår Kari.
-Det er viktig å informere om det. Mange vil få et bedre liv dersom de får en ny nyre, understreker Gunnar.
