Når et menneske får et nytt organ, er det siste ledd i en lang kjede. Før transplantasjonen kan finne sted, må noen ha sett muligheten for organdonasjon, pårørende skal ivaretas, en rekke undersøkelser må gjennomføres og mange fagpersoner må vite nøyaktig hva de skal gjøre. Det skjer ofte i en situasjon der tiden er knapp og en familie samtidig står midt i en stor sorg.

Bak dette arbeidet finnes det et fagmiljø mange utenfor helsevesenet kanskje aldri har hørt om. NOROD – Norsk ressursgruppe for organdonasjon – arbeider for at helsepersonell ved norske sykehus skal ha kunnskapen og kompetansen som trengs når organdonasjon kan være aktuelt.

Det er viktigere enn man kanskje skulle tro. Organdonasjon er en sjelden hendelse ved det enkelte sykehus, og mange leger og sykepleiere vil derfor oppleve slike situasjoner få ganger gjennom et helt arbeidsliv. Samtidig er det nettopp når situasjonen oppstår at kunnskapen må være på plass.

Å se muligheten i tide

Ikke alle som dør, kan bli organdonorer. Det må være bestemte medisinske forhold til stede, og derfor er det bare et lite antall dødsfall hvor organdonasjon kan være aktuelt. Det gjør det ekstra viktig at helsepersonell kjenner igjen en mulig donor og vet hva som skal skje videre.

Når muligheten oppstår, starter en omfattende prosess. Det må avklares om donasjon er medisinsk mulig, nødvendige undersøkelser skal gjennomføres og organene må ivaretas på best mulig måte. Samtidig skal flere fagmiljøer samarbeide, og alt må skje etter klare regler og rutiner.

NOROD arbeider blant annet med opplæring og kompetanseheving for helsepersonell som er involvert i organdonasjon. Gjennom kurs og faglig arbeid får leger og sykepleiere kunnskap om hele donasjonsprosessen – fra en mulig donor blir identifisert til organene kan gå videre til transplantasjon.

Men dette handler om langt mer enn medisinske prosedyrer. En svært viktig del av arbeidet dreier seg om møtet med de pårørende.

Når organdonasjon blir aktuelt, har en familie nettopp fått, eller er i ferd med å få, den verst tenkelige beskjeden. Midt i sorgen kan de samtidig bli stilt overfor spørsmålet om organdonasjon. Hvordan helsepersonell møter familien, hvordan informasjonen gis og hvor mye tid og omsorg de får, har stor betydning.

Derfor er kommunikasjon med pårørende en viktig del av opplæringen. Helsepersonell må kunne snakke om døden og om muligheten for donasjon på en tydelig, respektfull og omsorgsfull måte. Familien skal få informasjonen de trenger og muligheten til å stille spørsmål i sitt eget tempo.

Organdonasjon skal aldri oppleves som et press. Samtidig er det viktig at muligheten blir tatt opp når donasjon kan være aktuelt. For noen familier kan ønsket om at organene skal hjelpe andre være sterkt. Da må helsevesenet ha kunnskapen og systemene som gjør det mulig å ivareta dette ønsket.

Fra én familie til et annet menneskes nye mulighet

På den andre siden av en organdonasjon finnes mennesker som venter. Noen har ventet lenge, andre har blitt alvorlig syke på kort tid. Felles for dem er at behandlingen de trenger, er avhengig av noe helsevesenet ikke kan produsere: et organ fra et annet menneske.

Det gjør donasjonsarbeidet helt spesielt. Selv verdens beste transplantasjonskirurger kan ikke gjennomføre en transplantasjon dersom det ikke finnes et organ å transplantere.

Arbeidet med organdonasjon begynner derfor lenge før mottakeren blir kjørt inn på operasjonsstuen. Det begynner på donorsykehuset, hos helsepersonell som ser at donasjon kan være mulig og vet hva de skal gjøre videre.

Nettopp derfor er kompetanse så viktig. Når organdonasjon skjer sjelden, kan man ikke være avhengig av at den enkelte lege eller sykepleier tilfeldigvis har vært gjennom dette mange ganger tidligere. Det må finnes nasjonale rutiner, opplæring og fagmiljøer som sørger for at kunnskapen er tilgjengelig når den trengs.

NOROD bidrar også i utviklingen av faglige rutiner og den nasjonale protokollen for organdonasjon. På den måten kan helsepersonell over hele landet arbeide etter de samme prinsippene og ha et felles faglig grunnlag når en donasjonssituasjon oppstår.

De siste årene har også nye former for organdonasjon blitt tatt i bruk i Norge, samtidig som det arbeides med å gjøre organdonasjon mulig for grupper som tidligere i praksis har vært utelukket. Det stiller nye krav til kunnskap, opplæring og gode rutiner. Utviklingen vi nå ser når det gjelder organdonasjon fra de aller minste barna, er ett eksempel på hvor viktig dette arbeidet er.

For pasientene som venter på et nytt organ, er mye av arbeidet NOROD gjør usynlig. De møter kanskje aldri menneskene som har undervist helsepersonellet, utviklet rutinene eller arbeidet for at en mulig donor skal bli oppdaget. Likevel kan nettopp denne kunnskapen være en del av årsaken til at et organ en dag blir tilgjengelig.

Organdonasjon begynner med et menneske som dør og en familie som opplever et stort tap. Samtidig kan den ende med at et annet menneske får muligheten til å leve videre. Mellom disse to ytterpunktene står helsepersonell med et stort ansvar.

Da må kunnskapen være på plass når den trengs.